FØLELSER OG FORELSKELSE?

Det er rart hvordan følelser og forelskelse kan gjøre at du ser noe som ikke eksisterer. Du kan få følelser for en person du selv innerst inne vet det aldri kan fungere med. Du vet det er feil, men likevell klarer du ikke innse det. Du lager et eget bilde av han inni hodet ditt. Han blir kjekkere enn i virkeligheten, snillere, flinkere og mer hjelpsom. Han blir rett og slett perfekt!

Det er ikke før du har blitt lei, eller såret du ser hvor tullete alt sammen var. De boblene følelsene som gjorde at han virket perfekt forsvinner og du sitter igjen og undres hvordan alt engang kunne føles så riktig. Kanskje forelskelsen fikk deg til å glemme at han var egositisk og selvsentrert? Kanskje han var lat og giddalaus? Det blir tydelig i ettertid. Men hvordan kan det ha seg at følelser kan være så sterke at slike ting helt forsvinner i forelskelsesrusen? Kanskje er han mange år eldre enn deg og på en helt annen fase i livet? Kanskje dere har grunnleggende ulike meninger om hva som egentlig er viktig? Kanskje han er for glad i seg selv til å ofre noe som helst for din del?
.. Der og da, mens forelskelsen blomstrer, ser man ikke sånt. I ettertid er det så åpenlyst at du får lyst til å skrike, hyle og gjemme deg bort.
Hvordan kan en enkelt følelse ha så mye å si på hva en får med seg og hvordan en opplever ting?